Forfatteren Kari Vinje
Bestemor med dobbel sorg

Intervju: Hilde Eriksen.  

Da forfatteren Kari Vinje hadde skrevet sin tiende bok, så hun for seg at det skulle bli den siste. Men det skulle bli en til. En viktig bok ? om døden.
Du har skrevet 11 barnebøker, blant annet Kamillabøkene som ble til filmen "Kamilla og tyven" og bøkene om Pelle Pimpen. Den siste boka di handler om døden. Hvorfor har du valgt et så vanskelig emne?
Egentlig vet jeg ikke om jeg kan kalle det et valg, for jeg hadde ikke planlagt å skrive ei bok om døden. Det var en trist hendelse i familien som ga støtet til "Pelle og de to hanskene". Samtidig kjente jeg på kroppen at det var behov for ei slik bok?

Hva var det som hendte?
Først må jeg fortelle at jeg hadde to barnebarn på den tida. Det var Lene på 4 1/2 år og May Kristin som nettopp hadde fylt 2. Så hendte det forferdelige at May Kristin døde helt plutselig. Det var krybbedød. Lene mistet sin eneste kusine over natta. I tida omkring begravelsen var jeg mye sammen med Lene. Jeg fikk oppleve hennes reaksjoner og spørsmål tett innpå livet. Det store spørsmålet var hvordan May Kristin kunne være i himmelen samtidig som hun lå i kista. Jeg måtte forklare dette for Lene på en enkel måte, og det ble faktisk frøet som vokste fram til boka "Pelle og de to hanskene".

Hvordan var det for deg å skrive ei bok som går så tett inn på egen sorg og eget liv? For meg var det en form for sorgarbeid. Jeg fikk utløp for noe av sorgen inne i meg. Det var ganske tøft, men også lindrende. Samtidig var det med på å sveise familien sammen fordi barn og svigerbarn var med og ga hjelp og råd hele veien. Spesielt har jeg grunn til å takke May Kristins foreldre for det de har bidratt med.

Kan du si noe om dette å være bestemor når et barnebarn dør.. og når din datter opplever å miste barnet sitt?
En bestemor har på en måte dobbel sorg. Hun har sorgen over å miste barnebarnet sitt, og hun har sorgen over å se at hennes eget barn lider. Det høres kanskje merkelig ut, men for meg var det tyngre å oppleve min datters forferdelige sorg enn å miste May Kristin. May Kristin har det godt. Jeg vet at hun er hos Gud, og at hun er lykkeligere enn noen kan fatte. Men min datter må leve resten av sitt liv med et barn for lite. Derfor kan jeg si at den største av mine to sorger er hennes sorg.

- Hva er din hovedtanke med boka "Pelle og de to hanskene"?
Da jeg skrev boka, hadde jeg et bevisst ønske om å hjelpe barn i sorg. Jeg ønsket også å hjelpe foreldrene til å takle barnets sorgreaksjoner og gi enkle svar på barns vanskelige spørsmål om døden. Ellers må jeg nok si at jeg ikke har planlagt boka så veldig nøye. Stoffet lå på en måte ferdig inne i meg. Jeg måtte bare ha tid til å skrive det ut.

- Eksisterer bokens personer i det virkelige liv? Skriver du om din families sorg?
Både ja og nei. Personene i boka og rammen omkring dem er oppdiktet, men min families sorg ligger hele tida i bakgrunnen. I boka må pappaen ut for å kjøpe blomstervaser fordi det kommer så mange blomster til hjemmet at det ikke er vaser nok. Pappaen til May Kristin gjorde det samme. Pelle dikter sang. Han leker og tegner seg gjennom sorgen. Det samme gjorde Lene. Jeg tror nok jeg kan si at mesteparten av det som hender i boka, har sin rot i det virkelige livet.

- Du nevner at hendelser fra det virkelige livet gjenspeiles i boka. Er det en spesiell hendelse du ønsker å trekke fram?
Ja, jeg har lyst til å fortelle om noe som hendte på Sola flyplass, og som i omskrevet form ble til et lite avsnitt i boka. Et par dager før begravelsen var jeg på flyplassen for å møte sønn, svigerdatter og barnebarnet Lene som kom fra Bergen. Et stykke unna kom Lene imot meg sammen med sin mor. Jeg smilte til Lene og åpnet favnen, og hun sprang inn i den. Akkurat da fikk jeg en varm og god følelse midt i alt det triste. "Jeg er rik", tenkte jeg, "Jeg har et barnebarn som lever!"

Og slik ble det stående i boka:
"Pelle gikk hjemover hånd i hånd med pappa. Det kjentes godt. Hånden til pappa var stor og varm. Pappa levde. Han hadde ikke dødd i krybbedød. Kanskje pappa Kalle tenkte på det samme. Kanskje han tenkte at det var godt å ha en gutt som levde, og som ikke hadde dødd i krybbedød. Men han sa det ikke."

Jeg skulle ønske at denne lille episoden kunne hjelpe oss til å ta vare på hverandre. Det er fint og riktig å hegne om den dødes mine, men vi må ikke glemme de levende for de døde. Det gode vi ikke lenger kan gjøre for den som er død, kan vi gjøre for de som lever!

- I boka forteller du også om fru Finkeltopp, den kloke damen som alltid har svar på de vanskelige spørsmålene. Hvem er hun egentlig?
Noen tror at fru Finkeltopp er meg, men det er ikke riktig. Fru Finkeltopp er bare en oppdiktet person som formidler det jeg vil ha sagt. Nei, jeg er ikke fru Finkeltopp. Jeg er Pelle. Den som leser boka, vil fort merke at alt oppleves fra Pelles ståsted. Vi får ikke vite hva fru Finkeltopp tenker. Det er Pelles tanker og følelser som kommer fram i boka.

- Boka di vitner om at du i stor grad skjønner hvordan barn opplever verden når noen de er glade i dør. Lever barnet som er (eller en gang var) deg inne i det eller henter du det du trenger fra barn du har kontakt med?
Jo, barnet inne i meg lever i beste velgående, men det hindrer meg ikke i å hente ideer og inspirasjon fra andre. Begge deler fungerer.

- Vivian Zahl Olsen har laget illustrasjonene til boka. Kan du si noe om samarbeidet med henne?
Det kan jeg, for samarbeidet har vært usedvanlig godt. Ingen andre illustratører har korrespondert så bra med min måte å skrive på. Jeg synes også at vi ar hatt en fin menneskelig kontakt.

- Hvordan mener du voksenpersonene rundt et barn bør forholde seg til barnet når døden rammer?
Jeg tror at kjærlighet, nærhet og omsorg er de viktigste ingrediensene. Et barn som vet seg elsket, vil komme lettere gjennom sorgen enn den som føler seg tilsidesatt. Men det er også viktig at barnet får ærlige svar på sine spørsmål, og at det får være med i prosessen. Etter min mening bør barnet - innenfor trygge rammer - være med både ved visning og begravelse.

- Mange barn har spørsmål rundt døden som voksne kan finne vanskelige å svare på. Hva skal foreldre og andre si når en ikke vet eller ikke klarer å tenke svaret?
De skal si sannheten, at de ikke vet og ikke klarer, men at de like fullt er glad i barnet. Kanskje du vet om noen andre som kan ta over, noen som vet og kan. Og er de helt opprådde, så kan de jo kjøpe boka "Pelle og de to hanskene" og se om den kan være til hjelp.

- Pelle er omgitt av voksne som forstår at også han har sin sorg. Hva har du å si til barn og unge som ikke blir sett midt i de voksnes sorg - eller som skjuler sin sorg for å skåne foreldrene?
Jeg er ikke så sikker på at det er ord de trenger. Barn som skjuler sin sorg for å skåne foreldrene, bærer en altfor tung byrde. Jeg tror det er viktigere å få et slikt barn til å snakke om sin sorg enn å snakke selv. Når det gjelder barn som ikke blir sett i sorgens stund, så sitter jeg med et spørsmål inne i meg: Hvorfor blir ikke barnet sett? Noen kan bli så innkapslet i sin egen sorg at de av den grunn ikke ser barnet selv om de fortsatt er glad i det. Da må noen fortelle barnet at det likevel er elsket. Men dessverre så finnes det barn som virkelig blir forsømt. Jeg vet om et tilfelle der foreldrene mistet yndlingsbarnet sitt. Det var den vakre og snille som døde, mens den ikke fullt så vakre og ikke fullt så snille levde videre. Det var den dødes bilde som fikk hedersplassen i stua, og det var den dødes fødselsdager som skulle feires. Den levende måtte gi avkall på fødselsdagsfeiringer av hensyn til den dødes minne. Alt dette førte til at den levende begynte å tro at for å bli elsket, måtte man dø. Det kunne ha gått riktig galt hvis ikke en nabo hadde sett barnet og skjønt hvordan det var fatt. I dette tilfelle var det naboen som ble redningen. Uansett mener jeg at et barn som ikke blir sett av foreldrene, må bli sett av noen andre. Av og til er det kanskje jeg som må være den som "ser".

- Og så til sist: Jeg har fått det inntrykk at du betyr kjempemye for dine barn og for dine barnebarn. Stemmer det at du er verdens beste bestemor?
Det kan umulig stemme. Men hvis mine barn og barnebarn er glade for at jeg finnes, så er jeg storfornøyd!

Faktaramme:
I boka "Pelle og de to hanskene" møter vi Pelle som får ei lillesøster som heter Susanne. Pelle er glad i Susanne og han er en god storebror, men noen ganger ødelegger Susanne lekene hans og det er ikke noe gøy.

En søndag morgen finner Pelle Susanne død i senga og både han og foreldrene blir naturlig nok både redde og kjempetriste.

I boka følger vi Pelle i ensomheten i sorgen, i redsel for adskillelse, tanker rundt om han hadde skyld i dødsfallet og forsøk på å være flink og snill gutt.

Pelle får også kontakt med fru Finkeltopp som er kjempeflink til å forklare sånne ting som hvordan Susanne kan være BÅDE i himmelen og på sykehuset nå når hun er død.

Kjøper du "Pelle og de to hanskene" gjennom Landsforeningen til støtte ved krybbedød går 35 prosent av beløpet av bøker til krybbedødsforskning.

Ruben og mormor
Sommeren 1987 blei Ruben født. Fire besteforeldre og to foreldre ventet ham med kjærlighet og glede.
Han var ikke planlagt for moren var ikke 18 år enda!

Men han hadde allerede vært elsket i mange måneder og de to unge giftet seg kort tid før han skulle fødes.
Som mormor hadde jeg fått følge med de unge på den siste ultralydkontrollen.
Han var perfekt. Totten var i munnen, og han tisset til og med nede i sitt lille rede i mammas mage.
Ekstatisk av glede løp jeg til hans morfars kontor for å kunne berette om hvor fantastisk det hadde vært å se vårt første felles barnebarn suge på totten og sprelle med beina. Han var ikke på kontoret sitt så jeg la igjen et kort hvor jeg gratulerte ham som morfar. Få dager seinere var Ruben kommet til verden, men ikke levende?

En navlestreng rundt halsen to ganger hadde endt hans ni måneder lange liv.

På sin 18 års dag kledde mammaen hans på en liten gutt og sammen la foreldrene ham i en liten kiste - og spilte yndlingsmusikken hans på kassett, den som pappa alltid pleide å sette på når han kom fra arbeidet. Da sprellet Ruben lykkelig for pappa pleide å stryke ham over hodet, baken, føttene og hendene der de bulket ut fra mammas mage.
Pappas hender gjorde Ruben glad.

Denne sommeren ville Ruben blitt tenåring, tretten år.
Han fikk en liten bror som fylte 12 år 17. juni. En sterk og fin gutt som lignet litt på Ruben da han ble født, men med mer bølgete hår enn Rubens småkrøllete gullhår.

Vi bestemødre vil så gjerne forære våre barnebarn gaver og skjemme dem litt bort. Den eneste sjansen jeg har til å gi Ruben fødselsdagsgave, er å sende en sum til Landsforeningen til støtte ved krybbedød. Det vil jeg fortsette så lenge jeg lever. Og kanskje skjønner dere da at det vedlagte vinnerloddet på en vekkerklokke, kjennes ut som en fødselsdagsgave på 59 års dagen fra Ruben til mormor?.

Jeg utfordrer alle besteforeldre som fikk et barnebarn som ikke ble et år, - til å gjøre bruk av tilbudet om å få gi sitt barnebarn en gave allikevel?

Hilsen Marit Tømmeraas,
Etnedal